Huff, nei, je skar itte bruke stygge ord her på bloggen, sjøl om je kunne har lyst. Slik såg det ut i dagtidlig og slik ser det ut enda.
Joda, det er bære rettferdig at vi får vår del ta “opphørssalg-snøen” å. Vi får tåle dæ da :) Men je må innrømme at det søkk litt inni meg da je såg ut i dagtidlig, sjøl om det var varslet. Så måtte je ta meg sjøl i nakken og tenkje på at det finnes mye værre ting her i verden. På Island strævar dom mæ akse som ødelegg hus og lævabrød, plager dyr og menneskjer. I Kina var det et jordskjelv vi hører lite om, og flere ændre store jordskjelv har det jo vøri de siste måna. Så da kænn je itte surve når je sitt her i et varmt hus. Har mat og ved og lir ingen nød. Det er bære kvitt uttafor kjøkkenglaset. Men jo, jeg har vondt ta blåveisen som må krype seg godt sammen midt i ælt detti kælde og kvite.
Mæ en god og varm tekopp og brødskiva påsmort sætte je meg mæ lokalavisa. Der fækk je sjå at en ungdomsbekjent har måttet gi tapt for kreften. 3 mnd før 50 årsdagen sin. Ei ong enkje sitt åleine mæ sorg og ansvar. Tre jinter må vækse opp uten pappaen sin. Foreldre må følje eldstesønn tæll grava. Søsken som har miste storebroren sin.
Je visste det sto dårlig tæll, men en har jo håpet så lenge som mulig. Nå var det altså slutt. Vi har itte hatt kontakt dei siste åra. Det er slik som skjer når en etablerer seg mæ familie litt unna næn. Men mæ felles bekjente så blir det jo tæll at en føljer mæ i dei store trekka i livet, læll.
R.I.P
Klokkene ringer
Klokkene ringer, de ringer farvel.
De roper mot himlen at dag er blitt kveld.
De løfter seg opp imot himmelens port
og ber for det livet som levde så kort.
Klokkene ringer, så hudløse ord –
om smilet som sluknet for far og for mor.
De ringer om lyset når mørket er brutt,
om håpet som alltid vil seire til slutt.
Klokkene ringer, de gråter en sang
om alt som var glede fra første gang –
om kjærlighetsgaven de tok i favn,
om lysende minner bak tårer og savn.
Randi Selfors Nielsen